Realisering

Jeg leste — ergo kan jeg lese, at brasilianerne ville bruke 600 år på å komme over tapet for Tyskland. Når tyskere først valser over en så tar det gjerne noen år å fordøye.
Heldigvis hadde jeg satt alle guttungens fremtidige barnetrygder på resultatet 7-1. Jeg regner nå med å håve inn en bøtte med brasilianske real, som ble lovet i oddsen-brevet sendt fra Nigeria.

Men dette har jo egentlig ingenting med dagens innlegg å gjøre. Mulig jeg har fått solstikk. Det er så varmt at jeg har glemt personnummeret mitt.

Dagens lille innlegg skulle ta for seg intet mindre enn livet selv. De første 30 årene av livet bruker vi på selvrealisering. Så er man kanskje så heldig å få barn og bruker da de neste 20 årene på å realisere seg selv gjennom barna. Noe jeg forresten synes Josef Fritzl overdrev en smule.
I saken om denne eminente østerrikske bygningsingeniøren er det to ting jeg lurer litt på;
1.  Hvordan blir det med arveavgiften når han som er far til sine egne barnebarn en dag leverer  inn tøflene? Kan de bare si at de har hoppet over ett ledd for å spare noen euro?
2. Hva kaller barna han? Pappa, far, morfar? Ser på det som lite sannsynlig at de kaller han bestefar. Jeg har i hvert fall hørt om bedre fedre.
Også har jeg hørt om en annen Josef som var en bedre rollemodell.

Og det var litt om selve livet. Kanskje skyggesiden av det, om man ikke er veldig opptatt av østerriksk arve-rett og skatt da.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>